- Å ta i økseskaftet er som å håndhilse på en gammel kjenning, skrev Hans Børli i diktet Vedskjulet og beskrev dufta av soltørka bjørk som levende, ren og nær.

I tusener av år har folk i Norden hugget ved og tørka den, ikke minst i Finnmark. Her finnes kokegroper både på kyst og innland, noen helt tilbake til jernalderen (500 f.Kr. – 1050 e.Kr.).

Trolig hadde trevirke en sentral rolle i matlaginga, mest sannsynligvis også lenge før det.

- Kun bjørk, aldri furu
Ordet ved stammer fra det norrøne ordet viðr, som betyr skog.

I Finnmark har vi tradisjonelt brukt bjørk, men også annen lauvved.

- Og aldri furu, om vi skal tro boka Finnmarksvidda: natur - kultur (1978) når den beskriver vedbruk i Bognelv i Alta.

Veden ble utnyttet maksimalt.

- Neveren ble flekket av, tredd på pinner, og solgt eller brukt til eget forbruk. Mens barken ble skrapt av, knust og solgt sekkevis til bakerier for ni-ti øre kiloet i 1920-åra, ifølge samme bok.
 

Saktevoksende ressurs
På toppen av Europa har skog alltid vært en tilknappet ressurs.

Rovdrift på skogen kunne derfor være dramatisk.

På 1840-tallet ba innbyggerne i Karasjok staten om hjelp fordi de ikke klarte å regulere vedhogsten til folk.

Frykten var at de måtte reise langt for å få tak i brensel til varme og matlaging.

Lokal justis
Andre steder skjedde reguleringen av hogst etter lokal sedvane.

I boka Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv (1994) beskrev sjøsamen Peder A. Persen den lokale justisen i Stabbursdalen, Bevkop og Igeldas i Porsanger under krigen:

- Hver familie hadde sine plasser, og man var svært påpasselig med å ikke komme inn på naboens torvtak, vedteig eller utslått, fortalte han i 1987.

Fra samisk mytologi gjaldt det også å ikke terge gufihtar, en hjelper og budbringer fra den utenomjordiske verden. Gufihtar representerte orden, fornuft og respekt for naturen. En dårlig stablet vedstabel ville ikke blitt tatt godt imot.

Energi for krisetid
Selv om kull, strøm og oljefyring stadig ble mer vanlig i etterkrigstida, viste andre verdenskrig hvor verdifullt kortreist og fornybar energi er når krisa inntreffer.

I 1946 ga myndighetene klar beskjed til norske ovnsprodusenter: støp ovner og hold dem av for Finnmark, framfor å eksportere dem til utlandet og langt mer verdifulle markeder.

Uten vedovner anslo myndighetene det som umulig å få folk til å flytte tilbake og gjenreise det nedbrente fylket.

Fortsatt preget av krigen
Andre verdenskrig preger fortsatt skogen vår, ifølge Tor Håvard Sund – skogbrukssjef i Finnmark og Kvænangen.

- Først ble det utført massiv hogst under fem år med okkupasjon for å gi ly og varme til titusentalls soldater. Etter krigen ble det hugget igjen - denne gangen for å gjenreise Finnmark.

- Resultatet er at vi i dag har en veldig monoton skog, hvor 75 prosent av skogsarealet er i tynningsklassen. Det vil ta 30 til 50 år før vi har hogstmoden skog som sagbrukene kan lage planker og bord av, sier han og har en generell oppfordring:

- Tenkt deg om minst to ganger før du hugger i ditt nærområde, uansett tresort.

«CO2-nøytral» fyring
Å fyre med ved er regnet som CO2-nøytralt, og CO₂-utslippet er derfor ikke inkludert i det nasjonale utslippsregnskapet.

Metan- og lystgassen som produseres blir imidlertid innberegnet, men dette er en veldig liten del av Norges klimagassutslipp.

Derimot kan vedfyring skape svevestøv i nabolaget.
 

Vedhogst er velvære
I dag gir Finnmarksloven bosatte i Finnmark rett til å hogge sin egen ved.

- Selv om Finnmark har fått mye tett skog, så trenger vi en mest mulig planmessig hogst. Vedteigene hjelper oss blant annet med det. I tillegg får vi en hogst som ikke kolliderer med andres rettigheter til utmarka, sier skogssjef i FeFo, Kate Persen.

Når du hugger din egen ved, kan du spare strøm. Du får vært ute i frisk luft og brukt hele kroppen. I tillegg, som det står i bestselgeren Hel ved (2011) av Lars Mytting, får man "tid til å tenke en tanke til bunns".

Kanskje beskrev stortingspolitikeren Nils-Ole Foshaug det best:

- Mine psykologer er laksefiske, elgjakta - og vedskogen.

Her kan du velge din egen vedteig

Av Robert Greiner, leder for kommunikasjon og samfunnskontakt i FeFo