Høyesterett la til grunn at den usolgte grunnen i Finnmark, herunder Karasjok, på slutten av 1700-tallet måtte betraktes som allmenning med Kongen som allmenningseier og med bruks- eller allmenningsrettigheter for befolkningen. For Høyesterett var spørsmålet etter dette om kommunens befolkning (eller den samiske delen av denne) fra slutten av 1700-tallet hadde ervervet kollektiv eiendomsrett til den usolgte grunnen ved alders tids bruk, dvs. om eiendomsretten i tiden etter 1700-tallet var gått over fra Kongen/staten til befolkningen. Dette ble besvart benektende, dels under henvisning til at det fra slutten av 1700-tallet ikke hadde vært tale om en felles bruk, og dels under henvisning til at staten gjennom 1800-tallet i økende grad hadde manifestert sin eiendomsrett gjennom faktiske og rettslige disposisjoner over området.
Dommen var viktig og avklarende for spørsmålet om kollektiv eiendomsrett til det samlede området. Men den etterlot også noen spørsmål ubesvart. I dommen uttalte Høyesterett selv at de ikke hadde tatt stilling til om enkelte bygder, reindriftssiidaer eller andre i Karasjok kan ha ervervet eiendomsrett til mer begrensede deler av tvisteområdet i kommunen. Høyesterett tok heller ikke stilling til et såkalt subsidiært krav om bruksrett med forvaltningsrett, som bl.a. Karasjok kommune og Karasjok sameforening hadde fremsatt for utmarksdomstolen.
Det er disse ubesvarte spørsmålene som nå skal behandles i Utmarksdomstolen for Finnmark, når forhandlingene begynner i Karasjok 6. oktober 2026. Konkret skal utmarksdomstolen vurdere krav om kollektiv eiendomsrett til ulike «ressursområder». De ressursområdene Karasjok sameforening med flere krever lokal, kollektiv eiendomsrett til, er Kirkestedet, Tanadalen, Anárjohkdalen, Karasjokdalen og Iešjohkdalen. Guttormgruppen med flere, som fremmer egne krav på vegne av den samiske delen av befolkningen, har valgt en litt annen inndeling, med fire «ressursområder» som til samme dekker det samme området. Begge saksøkergruppene krever også lokal, eksklusiv bruksrett med forvaltningsrett til de samme ressursområdene, hvis de ikke vinner frem med kravet om kollektiv eiendomsrett.
Det er satt av fire uker til saken. Dom kan neppe forventes før på nyåret 2027.
Hva mener FeFo?
FeFos oppgave som grunneier er å forvalte grunn og naturressurser på vegne av de som bor i Finnmark. På FeFos grunn har innbyggerne i vedkommende kommune og i Finnmark for øvrig ulike rettigheter til utmarksbruk. Loven sikrer samisk medbestemmelse ved representasjon i styret, og FeFo er underlagt flere regler som særskilt skal sikre at samiske interesser blir ivaretatt. Disse reglene vil ikke gjelde for områder i Finnmark som eies av andre enn FeFo.
Når noen gjør krav på eiendom eller andre rettigheter, representerer FeFo Finnmarks befolkning, inkludert den samiske delen av denne.
FeFo mener at det ikke er grunnlag for å konkludere med at befolkningen innenfor de ulike ressursområdene fra siste halvdel av 1700-tallet har ervervet kollektiv eiendomsrett eller forvaltningsrett til statens (nå FeFos) grunn. Senere bruk og disposisjoner har tvert imot avspeilet det som ifølge Høyesterett var den rettslige situasjonen på siste halvdel av 1700-tallet. Staten har rådet over området som en eier, mens den fastboende befolkningen og reindriften har utnyttet området som bruks- eller allmenningsberettigede.
FeFo bestrider ikke at den fastboende befolkningen i de ulike ressursområdene har bruksrett til sine tradisjonelle høstingsområder. Bruksretten gir ikke eksklusiv rett til å forvalte utmarksressursene, men FeFo må respektere bruksretten ved sin forvaltning av området. Dette innebærer blant annet at FeFo må påse at den lokale befolkningen ikke blir fortrengt fra sine tradisjonelle høstingsområder, og at de må gis fortrinnsrett til høsting ved ressursknapphet.
FeFo bestrider heller ikke at reindriftsutøverne i Karasjok har bruksrett til sine tradisjonelle beiteområder innenfor de ulike ressursområdene. Bruksretten, som ligger til den enkelte reindriftssiida, gir ikke eksklusiv rett til å forvalte utmarksressursene, men FeFo må også respektere reindriftens bruksrett ved sin forvaltning av området.
Hvorfor er saken viktig?
Dersom de lokale eiendomsrettskravene fører frem, vil det innebære at områdene tas helt ut av FeFos forvaltningsområde, og at den øvrige befolkningen i Karasjok og Finnmark ikke lenger vil ha noen lovbestemte bruksrettigheter i det aktuelle område.
Dersom kravene om eksklusiv bruksrett med forvaltningsrett fører frem, vil FeFos forvaltning av de fornybare ressursene opphøre. Selv om FeFo fortsatt vil være grunneier, vil ikke de bruksrettighetene etter finnmarksloven gjelde i området. Det vil da være opp til de ulike bygdelagene å lage regler for utnyttelsen av de fornybare ressursene. Avhengig av hvordan man definerer rettighetshaverne, vil Karasjok kunne bli oppdelt i ulike bruksområder, hvor bare deler av kommunens befolkning, og ingen av Finnmarks øvrige befolkning, har rettigheter til bruk.
Det mest alvorlige er likevel at dersom Karasjok, og eventuelt også andre deler av indre Finnmark, tas ut av FeFos forvaltningsområde, vil det kunne bidra til å sette hele finnmarksloven i spill. Den sterke medbestemmelsen over grunnforvaltningen som det samiske folk i dag er sikret gjennom lovens regler, var nettopp begrunnet i at det skulle være en felles forvaltning for hele Finnmark. Dersom denne forutsetningen svikter, vil lovens regler for sikring av samisk bruk og medbestemmelse komme under press. De som i første rekke vil tape på dette, er den samiske befolkningen i ytre Finnmark.
For FeFo handler derfor denne saken om mer enn Karasjok. Den handler om å sikre og ivareta rettighetene til hele den samiske befolkningen i Finnmark, noe som også er et sentralt formål med finnmarksloven.
Tom Mikalsen,
direktør i FeFo